Sparking er en grunnleggende hundekjøringsteknikk der kusken hjelper hundespannet ved å dytte sleden fremover med en fot mens den andre foten står på en mei for balanse. Det ligner på å kjøre en sparkesykkel — musheren veksler mellom beina for å generere ekstra fremdrift, noe som reduserer arbeidsbelastningen på hundene.
Denne teknikken brukes oftest på flate strekninger, slake oppoverbakker og langsomme deler av løypa der hundene kan trenge ekstra hjelp. I hundekjøring kan sparking gjøre en merkbar forskjell i total fart, særlig i sprintløp der marginene er små. Det anses som dårlig stil — og i noen løp som regelbrudd — å ri på sleden uten å hjelpe på strekninger der sparking er gjennomførbart.
God sparketeknikk krever balanse og koordinasjon. Musheren må sparke jevnt uten å vippe sleden fra side til side, noe som ville skapt motstand og bortkastet energi. På bratte oppoverbakker kan musherne gå fra sparking til å løpe helt bak sleden og dytte på styret med begge føttene av meiene. Å være lett på sleden og hjelpe hundene når det er mulig er kjennetegnet på en erfaren og hensynsfull musher.